Vi bruker coockies til å analysere hvordan hjemmesiden blir lest. Klikker du videre på siden aksepterer du at det benyttes cookies til dette formålet. Les mer om vårt bruk av cookies – inkludert hvordan du kan velge bort cookies under cookieinformasjon.

– Å JOBBE I DENNE BRANSJEN OG SI AT PENGER IKKE ER EN DRIVKRAFT, DET ER LATTERLIG

PORTRETTET 

KAREN PERNILLE SKARSTEIN CHRISTENSEN

TEKST Jens M. Johansson - FOTO Øyvind Elvsborg - 28 APRIL 2017

Alder: 51 år.

Sivilstatus: Gift med advokat Henrik A. Christensen, to barn: Lars (19) og Lise (16).

Bakgrunn: Norges Handelshøyskole (1985–1989), så aksjemegler i DNB i Bergen før hun flyttet til Oslo og jobb som porteføljeforvalter hos Alfred Berg. Siden 1995 har hun ledet Carnegie Kapitalforvaltning, som i mars skiftet navn til C WorldWide Asset Management

Stilling: Investeringsdirektør i C WorldWide Asset Management.

Aktuell: Aksjefondet hennes har slått markedet for 17. gang siden hun startet for 22 år siden.

Som 14-åring dro Pernille Skarstein Christensen alene på generalforsamlinger. Et menneske skal jo følge drømmen sin.


12 TETTE

1. Leser DN, Finansavisen, Aftenposten, i tillegg Morgenbladet og Financial Times i helgen.

2. Ser på «Big Little Lies» og «The Good Wife».

3. Favorittduppeditt Iphone.

4. Favorittnettsted www.bloomberg.com

5. Kjører BMW i3.

6. Hører på Spotify, «Top Tracks in Norway».

7. Skulle bli Skulle studere på Norges Handelshøyskole.

8. Favorittbok «Iliaden» av Homer.

9. God til Å skrive lister. Arbeidsoppgavelister. Huskelister. Ukelister.

10. Dårlig til Sykle.

11. Redd for Å ikke ha kontroll (over alle detaljer).

12. Kan ikke fordra Rot, uorden.

SAKEN HANDLER OM:

Pernille Skarstein Christensen i C WorldWide Asset Management har slått markedet for 17. gang.

– Aksjer.

Hun uttaler ordet med varme.

– Helt siden jeg var barn, ville jeg jobbe med aksjer.

– Det var drømmen din?

– Ja.

– Er ikke det litt trist?

– Jeg visste ikke om jeg ville bli megler, forvalter eller analytiker, det gjorde jeg ikke.

– Vi snakker om da du var barn, ikke sant?

– Altså, jeg danset ballett og alt det der, men jeg drømte ikke om å bli primaballerina eller noe. Jeg innså i ung alder min egen begrensning der.

Hun kikker opp, retter kanskje ryggen noe, før hun tilfreds gjentar:

– Aksjer.

STILLE SUKSESS

Pernille Skarstein Christensen er noe av en doldis i norsk finansverden. Som 29-åring fikk hun i oppdrag av Carnegie å etablere et norsk aksjefond, og det skulle vise seg å være en klok beslutning. I de snart 22 årene som har gått, har hun i det stille ledet et av landets mest fremgangsrike fond. Hun har forvaltet andre folks formue og sparepenger med nennsom hånd, og metoden har ikke vært ikke spesielt flashy: aksjer i 25 selskaper, gode og trygge investeringer, ingenting obskurt eller smalt.

Antagelig er det få andre som kan lyse opp på samme måte som Pernille Skarstein Christensen når temaer som langsiktighet og lav risiko blir bragt på bane, men i 17 av de 22 årene har fondet hennes vunnet over Børsen. Det kan ingen ta fra henne.

Hun smiler over bordet i et møterom omgitt av glassvegger.

– Egentlig har jeg alltid tenkt at kundene ikke trenger å vite noe om meg. De finner oss på bakgrunn av de resultatene vi leverer. Men så slo det meg at det kanskje var i overkant arrogant tenkt. I tillegg er den en helt annen ting: Det er ikke mange kvinner i denne bransjen som snakker. Så jeg burde nok gjøre det. Med tanke på posisjonen jeg tross alt har oppnådd.

Hun samler hendene foran seg på bordet.

– Så her sitter jeg.

EN RAD MED KVINNER

En Rolex, en herremodell i stål, stikker ut fra under jakkeermet. Halskjedet bærer den diskré, men tross alt synlige logoen til det franske motehuset Chanel.

– Jeg vil først si noe om min mor. Hun var et stort forbilde for meg. Inger-Lise Haug. Hun var Norges første hallodame, og det var hun som satte over til Folketeateret og Odd Grythe for NRKs første offisielle tv-sending i august 1960. I 1977, da jeg var 11, ble hun valgt inn på Stortinget for Høyre og satt der i tre perioder. Hun var opptatt av miljøet før alle andre ble det. Det var hennes store kampsak: Høyre var for miljøvern fordi det var et parti som sto for bevaring. Et annet forbilde er min svigermor: Kirsti Koch Christensen, som var professor i lingvistikk med japansk som hovedfelt, før hun ble rektor for Universitetet i Bergen og satt i Statoil-styret. Så er det bestemor, altså min mormor ...

Pernille Skarstein Christensen stopper. Så fortsetter hun.

KJENDIS

Hun vokste opp på toppen av Øyjordsåsen i Bergen, i et meget møblert rekkehus. Faren skrev revytekster og hørespill for «Barnetimen», men er kanskje mest kjent som mannen bak «Middagsstunden» på P1 i nesten 30 år. Litt kjendiser var de. Kvinner og Klær informerte for eksempel sine lesere om at lille Karen Pernille hadde kommet til verden i mars 1966. Så var det pianotimer og lukten av ull fra merinospinneriet nedenfor. Det var rumpetroll i vannet, fremskyndet skolestart og høytlesning hver kveld, med mor og alle tre søsknene på den lange, funksjonalistiske sofabenken i stuen.

På innpust legger hun til:

- Jeg er eldst og en typisk storesøster, tror jeg. Jeg gir mine søsken råd når de ber om det. Og når de ikke ber om det. Jeg holder heller ikke ut med rot. La meg si det sånn: Garderoben min er colour coordinated.

De leste skikkelige bøker, fortsetter hun, ikke uten stolthet i skarringen:

– Det kunne være «Iliaden». Det kunne være «Odysseen».

– Unnskyld?

Hun ler.

– Jeg tror nok både søsteren min og jeg sovnet innimellom. Men lillebroren min holdt seg våken. Han er historiker og forfatter, selv om han også jobber som lærer, slik som man jo gjerne må om man velger å følge hjertet sitt på måten han har gjort. Lillesøsteren min jobber med mote, hun plukker ut kolleksjoner og driver agentur for Benetton og Oasis og flere andre merker sammen med mannen sin. Begge to grep fatt i den kreative delen av oppdragelsen vår.

 – Hvorfor gjorde ikke du det, tror du?

 – Jeg vet ikke. For meg ble det kanskje avgjørende at jeg passerte Norges Handelshøyskole hver eneste dag på vei til Hellen barneskole. De lå inntil hverandre. Jeg så ungdommene som sto utenfor. Jeg likte hvordan de bar bøkene siden, de gikk i butikken og handlet, og de snakket hyggelig med hverandre. Jeg så opp til dem. Jeg ville gå der. Da forklarte mor at jeg ble økonom hvis jeg tok den utdannelsen. Og det var fint. For da kunne man jobbe med nesten hva som helst etterpå.

 DNs fondsundersøkelse: Her er Norges beste forvaltere

På veggene rundt om i lokalene henger et utvalg av bilder fra fondets eiers private samling av Warsinski-malerier.

– Men fortsatt leser jeg veldig mye, altså. Om ikke like mye som datteren min på 16. Og hun sverger også til gammeldagse papirbøker, som meg. Noe av det beste jeg vet, er å gå i bokhandler. Det er noe med atmosfæren der. Og jeg kjøper masse. Det har jeg med meg hjemmefra: For at et hus skal kunne kalles et hjem, må det ha to ting: fulle bokhyller og et piano.

 – Er bokhyllene også organisert etter farge?

 – De var! Men så tok mannen min og jeg ut alle bøkene. Det må man aldri gjøre. Vi har et helt bibliotek. Ekteskapslykken var et godt stykke unna en stund da. Han mente vi måtte sortere etter tema og alfabetisk.

 – Hva synes du om det?

 – Jeg har lært meg å leve med det.

 

AKSJER I KONFIRMASJON

Mormor, ja. Det var egentlig dit hun hadde kommet. Hun trekker pusten.

 – Bestemor var en veldig pen dame. Hun tok alltid på seg leppestift før hun åpnet døren. Hun jobbet på Glassmagasinet i Oslo, og i forkant av konfirmasjonen min sa hun at hun hadde tenkt å gi meg penger i gave. Jeg husker det. Jeg var 14. Da sa jeg til henne at det var bedre om jeg fikk aksjer.

Hun ler.

– Så til konfirmasjonen fikk jeg 24 Investa-aksjer og en Conn-trombone.

En liten stillhet.

 – Og som jeg passet på de aksjene. Jeg leste kvartalsrapporter og årsregnskap. Jeg dro på generalforsamlingene.

 – Som 14-åring?

 – Ja, jeg følte jeg måtte det. Jeg var veldig ordentlig på den tiden. Jeg gikk i foldeskjørt og perlekjede, men jeg tok aldri ordet, altså. Jeg tok bussen ut til Fyllingsdalen, der Investa holdt til, i skjørtet mitt, og fulgte stille med på generalforsamlingen. Jeg måtte jo følge opp aksjeposten min. På mange måter er det det samme jeg driver med i dag. Det er bare litt flere nuller bak tallene.

– Du sa «på den tiden», har du ikke alltid vært ordentlig?

 – Altså, jeg ble jo aksjemegler som 23-åring i 1989. Det var ekstremt moro. Fantastisk. Rentene var skyhøye og kravene til avkastning det samme. Og da handlet alt om risiko og kortsiktighet. Ta sjanser, tjene mest mulig på kortest mulig tid. Overvåkning og regulering mye svakere enn i dag. Reglene for innsidehandel, for eksempel ... Hele bransjen var ung. Vi var en gjeng unge mennesker. Vi jobbet hardt. Og vi festet hardt. Jeg er redd jeg var å finne blant dem som høylytt bestilte magnumflasker med champagne på Barock eller Lipp etter å ha flyttet til Oslo og begynt hos Alfred Berg. Det var forresten på Lipp jeg traff mannen min. Det var i august 1995, og så giftet vi oss i desember 1996. Og jeg har hatt samme mann siden.

 Hele bransjen var ung. Vi var en gjeng unge mennesker. Vi jobbet hardt. Og vi festet hardt.

Mannen er Henrik August Christensen, fra en prominent advokatslekt, som med årene selv ble partner og eier i advokatfirmaet Ro Sommersnes og styreproff for flere av Norges mest profilerte forretningsmenn. De bor i en del av Oslo som kalles Frøen, sentralt og tilbaketrukket på samme tid. En eiendom med tennisbane, som deles med to naboer.

 Hun smiler av tanken på kveldene og nettene i Oslos jetsett-uteliv.

 – Men bransjen har vokst opp. Overvåkning og kontroll er mye bedre, heldigvis. Vi har modnet. Nå er det bare jobbing. Ingen fest. Parallelt med endringene i bransjen har også det norske folks holdning til penger forandret seg. Levestandarden har økt. Vi tenker mer langsiktig. Folk lever lenger. Samtidig er mange mindre trygge på at pensjonen deres vil være stor nok til å leve av. De vil ha en god alderdom.

 – Men «ingen fest» høres litt kjedelig ut?

 – Jo, jo. Jeg er opptatt av å feire ting. Små og store begivenheter. Jeg vil at barna mine skal lære seg å feire. Og jeg liker jo å gå på fester, så da får jeg vær så god å arrangere noen også. I fjor ble jeg 50. Det var en skikkelig fest.

 – Var det greit å bli 50?

 – Ja, jeg synes det. Men det var bedre å bli 40.

 PENE TING

Kontoret har utsikt over marinaen på Aker Brygge, over fjorden og øyene. På skrivebordet ligger den skinninnbundne almanakken som hun årlig bestiller fem–seks stykker av fra Smythson i Bond Street, London. Når hun sitter på plassen sin, løper alle slags tall over de doble skjermene.

 – Jeg er jo det som kalles en stock picker. Hver dag prøver jeg å motbevise skoleboklærdommen om at du ikke tjener penger om du ikke er villig til å påta deg risiko. Jeg leter og graver og analyserer og analyserer på nytt. Jeg må forsøke å ta alt i betraktning. Ta Borregaard, for eksempel, den grå andungen fra Orkla. De er blitt verdensledende på et produkt som heter lignin, et limstoff fra tømmer. Det er grønt, noe som i seg selv gir en konkurransefordel. Selskapet er dessuten lokalt forankret i Sarpsborg, de ansatte er høyt utdannet. Dette er sånt jeg ser etter.

 – Trives du i største alminnelighet med å være omgitt av penger?

 – Jeg liker pene ting. Det gjør jeg. Jeg liker fine eiendommer. Jeg liker raske biler og pene klær.

 – Raske biler?

– Altså, det burde jeg kanskje ikke sagt. Bilen som står i mitt navn, er en BMW i3, en slik som bli kalt en Holmenkollen-hamster fordi den er liten, ikke mye større enn de gressklipperne de kjører rundt med der oppe.

 Hun kikker opp.

– Jeg må få si én ting: Å jobbe i denne bransjen og si at penger ikke er en drivkraft, det er latterlig. De som sier det, tror jeg sjelden på. Sa jeg latterlig? Jeg får lese gjennom dette, ikke sant? Jeg hadde ikke tenkt å være morsom. Jeg er egentlig ganske kjedelig.

 – Kan jeg spørre om hva du og mannen din har i formue?

– Nei.

 – Hva du tjener, da?

 – Det er ikke slikt man snakker om. Men jeg får godt betalt.

 

ET ÆRLIG ARBEID

– Om jeg blir lei? Nei, jeg elsker denne jobben.

 Hun kom inn dørene for første gang 1. juni 1995. I starten forvaltet hun en kapital på seks millioner kroner, i dag er den på 2,5 milliarder.

 – Én ting er at jeg er flink i den, en annen er at jeg også kan be ledelsen Statoil eller DNB stille i møte med meg hvis jeg ikke er fornøyd med selskapets plenumspresentasjon av en kvartalsrapport. Men først og fremst er den en jobb som står for noe veldig ærlig, synes jeg. Mine resultater fordrer ikke at folk liker meg og slike ting. De er fullstendig målbare og deilig fri for alt slikt. Jeg liker det.

 – Er det noe der fremme du ønsker å oppnå?

 – Mest av alt håper jeg å kunne virke som et forbilde for barna mine, slik kvinnene i min familie har gjort for meg. Jeg vil vise både datter og sønn at det går an å brenne for jobben og kombinere det med et godt familieliv. Nei, forresten. Mest av alt håper jeg at barna følger sin egen overbevisning og blir lykkelige. Det er ingenting som gjør meg sterkere enn barna mine. Det er ingenting som gjør meg svakere enn barna mine.

 Her blir hun stille et øyeblikk.

 – Samtidig pleier jeg å si at jeg har tre barn. Min første baby var aksjefondet. Jeg har sett det vokse opp, og alle våre kunder skal vite at jeg tar ekstremt godt vare på det også.

 – Men har du ikke en drøm om å bli ferdig, å endelig kunne lene deg tilbake og si: Sånn ...?

 – Jeg er altså bare 51. Og vi har veldig gode gener i min familie. Min far er 95 år. Mor blir 80.

 – Jo, jo. Jeg mente ikke sånn. Men en gang i fremtiden?

 – Jeg ville slitt ut omgivelsene mine om vi flyttet til en vingård i Toscana.

 – Så hva ser du frem mot?

 Hun kaster et blikk mot vinduet. Skyer over fjorden.

 – Jeg drømmer om å bli gammel med dette fondet.